|
25 år i samspill - Norsk skoleorkesterforbund Hordaland 25 år 2005.
Mai 1978 sto i festspillenes tegn - for fem og tyvende gang. Dette jubileumsåret kunne tilreisende storensembler, Bergen filharmoniske orkester og tilreisende gjester boltre seg i en splitterny Grieghall med full festivitas, og de første spadetak var tatt for enda en strålende konsertsal i musikkbyen Bergen: Troldsalen. Men nye hus for et profesjonelt musikkliv var ikke eneste grunn til å glede seg i disse maidagene. 26.-28. mai ble Grieghallen inntatt av ”et hav” av musiserende barn og ungdommer, da en rekke skoleorkestre i Bergensområdet slo seg sammen og laget orkesterfestival. Initiativet kom fra det ganske nystartede (1974) Norsk skoleorkesterforbund, og lokale ildsjeler som Hans Jacob Netland, Marit Hamre, Inger Gillow, Gunvor Gjelsvik, Vigleik Stoveland m.fl. grep sjansen og tok med seg hver sine skoleorkestre til festivalen. Etter et svært vellykket arrangement var det stemning for å fortsette samarbeidet mellom de mange enkeltorkestrene som fantes omkring på byens skoler. 15 orkestre meldte seg inn i Landsorganisasjonen, og våren etter gikk NSOF ut med en oppfordring til å lage et kretsledd av organisasjonen. De nevnte ildsjeler grep hansken og dannet et interimstyre. Året etter var Hordaland skoleorkesterforbund et faktum - som vi i dag kan feire 25-årsdagen for. Hva er det som er så bra med at barn og unge spiller i orkester? Spør du noen av de mange som har deltatt på et eller flere av forbundets orkesterseminarer i disse 25 årenes løp, vil du trolig få nokså entydige svar: Det gir et ”kick” å mestre, og særlig når man får det til å svinge sammen med andre! Noter som terpes og sukkes over hjemme på rommet begynner å leve og svinge sammen med andre stemmer på en måte som den unge musiker neppe hadde forestilt seg der alene med notestativet og metronomen. ”Musik ska skapas utav glädje”heter det i sangen, og musikkgleden står i høysetet når samspillet får utfolde seg i skoleorkesteret, - og ikke minst når medlemmer fra flere orkestre samler seg på kurs og seminar, det være seg på Halsnøy om sommeren eller på en eller annen Hordalandsskole høst eller vår. Nye venner finner hverandre, gamle treffes igjen og med dyktige instruktører og dirigenter blir et kaos av noter og stemmer i løpet av forbausende kort tid til MUSIKK som man har fått til i fellesskap. Samspill er gøy! Samspill er sosialt! Samspill er utviklende! Samspill gir et aktivt forhold til musikk der deltakerne får en dypere forståelse av hvordan et byggverk er skapt - det være seg musikalsk eller som et sosialt system der byggesteinene er levende, aktive mennesker. Samspill bygger samfunn, bygger fellesskap og ansvar. Arbeidet for å utdanne og utvikle ungdom i musikk er også en fremtidsinvestering med direkte nytteverdi. Kulturbransjen er den næring som har den sterkeste veksten i de industrialiserte land i verden, omkring fem prosent av bruttonasjonalproduktet i disse landene produseres innen kultur. Norge henger litt etter - 3.5 %, men veksten er sterk, og det produseres dobbelt så mye kultur som landbruksprodukter her i landet, og tre ganger så mye som fisk. Kultur er big business - og det er bare det som kan måles i penger. Frivillig innsats kan vanskelig måles og viser ikke igjen i BNP. Musikkgleden er heller ikke så lett å sette et kronebeløp på. Hadde innsatsen i NSOF-Hordaland gjennom 25 år kunnet måles i penger, ville det være liten tvil om at sponsorer og bevilgende myndigheter har gjort svært gode og effektive investeringer når de har gitt støtte til sommerskoler og orkesterdrift. Og så får de musikkgleden på kjøpet! De første årene Orkesterseminarene ble fra første stund en hjørnestein i virksomheten i Hordaland. ”Det er vårt håp at et høst- og et vårseminar kan bli faste innslag, muligens utvidet med et ukeseminar om sommeren” skrev Inger Gillow i en orientering til det aller første ordinære årsmøtet til NSOF-Hordaland. Allerede neste sommer sto hun i spissen for det aller første sommerkurset, som ble arrangert på Lærerskolen på Stord og samlet over 100 unge musikere under Stephen Pennys dirigentpinne. Det første årsmøtet diskuterte både virksomheter og vedtekter for det nye forbundet, og i referatet heter det om vedtektsdiskusjonene: ”Under punkt.1, formål, ville hr. Kryvi og Inger Gillow gjerne flette inn begrepet glede. Punkt 1 ble omskrevet og det ble akseptert at gledesbegrepet var underforstått i teksten”. ! Og slik ble Hordaland skoleorkesterforbunds formålsparagraf seende ut: 1a: Hordaland krets av Norsk skoleorkesterforbund (NSOF-Hordaland) er tilsluttet NSOF sentralt og har som formål å ivareta musikkinteressen blant barn og ungdom i Hordaland som ønsker å spille i orkester. 1b. Være et kontakt- og samarbeidsorgan for skoleorkestre i Hordaland. Skape kontakt mellom orkestrene og være behjelpelig med praktiske oppgaver som instruksjon, notemateriell, kurs og å formidle informasjon. Det var en ivrig gruppe av ildsjeler som kastet seg inn i arbeidet med å realisere formålsparagrafene. Informasjon ble sendt ut til alle orkestre i kretsen enten de var medlemmer eller ei, og etter hvert meldte flere orkestre seg inn. Det ble tatt initiativ til egen kretsavis, og første nummer av ”Hordatonen” kom ut i 1981. Det ble anskaffet notesett og en utlånsordning ble satt i verk - på bare tre år økte beholdningen fra 33 til 125 notesett som medlemsorkestrene fikk låne gratis. Et kretsorkester ble etablert som et ekstratilbud for de litt mer viderekomne allerede i 1981. Vestnorsk skoleorkester het det, og det ble øvet på St. Paul skole annenhver lørdag. Det ble holdt helgeseminar høst og vår, med oppimot 200 deltakere på det meste, og sommerskolen i Sunnhordland ble en årviss foreteelse fra 1981. Første året var sommerskolen på Stord, så ble det Halsnøy og Sunnhordland Folkehøgskole et par år, før Olavsskolen på Bømlo ble årvisst vertskap fra 1984 til 1993. Fra 1994 har Halsnøy igjen vært vertskap for sommerkurset, som første uken i august hvert år fyller Sunnhordland folkehøgskule til bristepunktet av ungdommelig spilleglede. Det er et stort løft å dra i gang en ny organisasjon, og de første ildsjelene må ha lagt ned ufattelig mange arbeidstimer - gratis selvfølgelig, et budsjett på knapt 20 000 kr. rakk ikke til så mye mer enn frimerker. Men Gillow og co greide å få i gang gode samarbeidsordninger med andre aktører i musikk- og næringsliv, og fikk f.eks. gratis kopiering i Bergen Bank - en sponsoravtale in natura. Instruktørene og dirigenter må også ha stilt opp på svært gunstige betingelser - årsbudsjettene tatt i betraktning. Ellers ble det viktig å bruke de ressurser som fantes i foreldregruppene til skoleorkestrene. Bussjåfører ble populære, folk med kontakter i næringsmiddelindustrien, avisfolk osv. Seminarene høst og vår ble arrangert ved at et skoleorkester påtok seg ansvaret og fikk støtte av kretsen - som bidro til at musikkskolen, konservatoriet og Harmoniens musikere stilte opp og ga av sitt musikalske overskudd som instruktører for skarer av unge håpefulle. På denne måten ble de mange aktørgruppene i musikklivet mobilisert, og kontakten mellom kretsen og grunnplanet bygget på konkrete fellesoppgaver, i beste dugnadsånd. Det er krevende å holde styr på så mange brikker i et puslespill. Det frivillige organisasjonslivet må ofte organiseres som et puslespill for å få ting gjort og hjulene til å gå rundt. Og teknologien hadde ikke like mange hjelpemidler å tilby som det vi tar som en selvfølge i dag. Det tok noen år før PC-en erstattet skrivemaskinen når årsmeldingen skulle skrives. Internett var en fjern drøm 80-tallets ildsjeler knapt hadde hørt om. I dag har de fleste både bredbånd, fasttelefon og flere mobiltelefoner i hjemmet. Da forbundets første leder, Marit Hamre takket av etter ett år, beklaget hun sin tidlige avgang med at ”det var umulig å drive en kretsorganisasjon fra en telefonkiosk langt unna, men ser fram til fortsatt arbeid for kretsen som styremedlem”! Så overtok Inger Gillow - som hadde telefon. Da hun takket av fire år senere ble hun og den største ildsjelen blant kunstnerne, Stephen Penny” tildelt forbundets ”Spellemannspris” (se bilde) for sin oppofrende innsats. Penny var dirigent både på helgeseminar, sommerkurs og kretsorkester i en årrekke, og hadde sågar komponert musikkverk som var blitt framført på konserter arrangert av kretsen. Andre musikere som påtok seg oppgaver var Paul van Veen, lærer på Olavsskolen, Michiel Westhof, Dagfinn og Hilde Rohde, Helge Heiberg Andersen, Per Gisle Haagenrud m.fl. Sistnevnte, som også i dag spiller en veldig viktig rolle i det musikalske arbeidet i kretsen, møter vi i et intervju i Hordatonen 1984, der han bl.a. gir uttrykk for at han ønsker seg en dame som kan pusse fiolinen og lage mat… (se egen tekst)- Slike glimt er også viktige når det skal drives kretsarbeid etter vedtekter der glede er innbakt i formålsparagrafen! Kretsorkester
Omkring 1990 inntrådte et lite generasjonsskifte i kretsorkesteret, og en periode ble det vanskeligere å rekruttere medlemmer. Stephen Penny som hadde dirigert orkesteret de første årene hadde flyttet til England. Helge Haukås gjorde en glimrende dirigentjobb for en periode. Orkesteret var fra starten drevet av et eget arbeidsutvalg valgt av foreldremøtet, men nå ble det et ønske om en noe sterkere integrering i forhold til moderorganisasjonen og kretsorkestrene, som var viktigste rekrutteringsbasen for HUSO. Midt på 90-tallet skiftet orkesteret navn til BUSO- Bergen ungdomssymfoniorkester. Orkesteret slet med rekrutteringen, økonomien, ledermangel og dirigentproblemer, noe som førte til akutt fare for nedlegging av orkesteret våren 1997. Det ble da vedtatt full nyorganisering og kretsen skulle selv drive orkesteret. Sentrale personer i dette arbeidet var Sigurd Arne Arnesen, Jannike Rieber og David Nunn. Jannike Rieber ville ha et orkester som de unge ønsket å spille i, og sammen med sin datter og deretter med andre musikere i BUSO og ungdomsrepresentantene i kretsstyret diskuterte de hvordan et ungdomsorkester måtte være for å være attraktivt. På bakgrunn av dette ble det laget en skisse for hvordan et slikt orkester måtte se ut, kriterier for deltagelse etc. Sigurd Arne Arnesen hadde allerede kontakt med Kjell Seim ang. sommerskolen 97, og forespurte ang. flere oppdrag. En måtte ha profesjonelle instruktører, og Per Gisle Haagenrud ble en naturlig og meget god samarbeidspartner. Jannike Rieber kontaktet Christian Rieber, formann i G.C.Rieber Fondene og spurte om muligheten for at G.C.Rieber Fondene kunne bidra hvis det skulle lykkes å starte et nytt ungdomsorkester på høyt nivå. Han var umiddelbart positiv og ønsket å være aktivt med å bære et slikt orkester frem. Det var snakk om penger både til etablering, utstyr og drift, men det var også snakk om råd og hjelp i forbindelse med fremdrift og organisering. 05.04. 97 var det nytt årsmøte med valg. Laila Alsaker satt i valgkomiteen. Det forelå ikke forslag til formann. Da styret konstituerte seg selv., ble Jannike Rieber formann i NSOF Hordaland. Imidlertid var det for mye arbeid for hun, -både å avvikle BUSO, planlegge og forberede dannelsen av Ung Symfoni og å være formann i NSOF. Laila Alsaker ble kontaktet og spurt om hun kunne tenke seg å bidra. Det ble også skrevet ut nyvalg og Laila Alsaker ble valgt til formann i NSOF 9. juni 1997. Jannike Riebers formannsverv i NSOF varte derfor bare 2 mnd.. 18.06.97 ble den første innbydelsen til ungdommene om å melde seg til Prosjekt Ung Symfoni. På sommerskolen i august hadde en de første prøvespillingene, 25. august fortsatte en med prøvespill i Grieghallen. Debutkonserten til Ung Symfoni var i Grieghallen 15. mars 1998. Etter at den første planleggingsfasen var over og etter at arbeidet med nedlegging av BUSO var unnagjort, var det Jannike Rieber og Laila Alsaker som i fellesskap delte på de aller fleste av oppgavene vedrørende Ung Symfoni. Da Jannike Rieber etter noen år trakk seg ble det Laila Alsaker som drev verket videre i den ånd det ble skapt. Med nye, blanke pauker og andre slagverksinstrumenter generøst spandert av Rieber og tilsagn om 50 000 årlige sponsorkroner kom det en ny giv i orkesterarbeidet, og Ung Symfoni kunne snart kvitte seg med ”prosjekt”-navnet. Med Kjell Seim som ny, samlende og inspirerende dirigent kom det til nye toner i stryk og blås. Kjell viste seg snart å ha en helt spesiell evne til å få det beste ut av unge musikere, noe han viste både i Ung Symfoni og på sommerskolen, der han også ble fast dirigent. De yngre som kom fra skoleorkestrene til sommerskolen oppdaget ham snart. Nå ble det et mål å bli god nok til å spille under Kjells dirigentpinne – i symfoniorkesteret på Halsnøy om sommeren, og etter hvert i Ung symfoni i vinterhalvåret. I løpet av de åtte-ni årene som er gått siden den nye given startet, har rekruttering og kvalitet tatt seg godt opp, og orkesteret har møtt en rekke musikalske utfordringer med bravur. For eksempel spilte de seg gjennom en intens påsketurné i 2004, der ”halve norskamerika” var begeistrede tilhørere og vertskaper gjennom ni intense dager i Seattle-området. Neste år er orkesteret invitert til å være hovedorkester ved et stort kulturarrangement i St.Petersburg, der hovedsponsor G.C. Rieber er med blant arrangørene, et arrangement som bl. A skal innholde moteoppvisninger så vel som musikk og annen kultur, og som skal sendes i russisk fjernsyn. Her hjemme holder orkesteret to årlige konserter i Grieghallen for sine trofaste fans, og får hvert år vist seg frem for fem fulle Grieghaller når de spiller på oppdrag for Humanetisk Forbund ved borgerlig konfirmasjon – da tjener de til og med penger. I forbindelse med USA-turneen ble det også spilt inn en egen CD, som gjør Ung Symfoni tilgjengelig også utenfor konsertsalen. I 2004 ble det etablert et eget aspirantorkester på kretsnivå; ”nye” HUSO som holder helgesamlinger et par ganger i semesteret for unge symfonikere fra 12 år, og som når de er blitt 14 og har fått litt mer erfaring kan prøvespille for opptak i Ung Symfoni. Dette nye tilbudet sikrer både en ny mulighet for symfonisk samspill og en mer stabil rekrutteringsbase til Ung Symfoni og Bergen Unge Kammerorkester. BUKO ble etablert i 2003 og samler ca 20 unge musikere som ønsker å starte på en profesjonell karriere. Disse øver ukentlig og har både utenlandsturer og en rekke konserter bak seg allerede, samt to profesjonelle CD-inspillinger. Både HUSO og BUKO blir drevet av egne styrer, men har fra 2005 egne representanter i styret for NSOF-Hordaland. Med stigende interesse for sommerskolen og godt rekrutteringsgrunnlag fra kulturskolene, ser fremtiden lys ut for orkesterarbeidet – så lenge det kan skaffes ledere og penger nok. Etter en periode der kretsen har drevet kretsorkesteret selv, er det nå muligens igjen på tide å organisere et eget arbeidsutvalg for å forhindre at enkeltpersoner blir sittende med altfor stort ansvar og arbeidsbyrde og risikerer å brenne seg ut. I 1985 ble det i forbindelse med en vedtektsendring for HUSO påpekt at den som ble valgt til leder måtte regne med å bruke ”all fritid” på å organisere orkesteret. Det er en stor og viktig jobb å administrere et stort og aktivt orkester, ikke minst et ungdomsorkester der også det sosiale ansvaret skal ivaretas på en god måte. Et godt miljø skaper godt samspill - og krever samspill blant de som gjør arbeidet i kulissene. Det synes klart at en arbeidsfordeling må komme i stand hvis kretsen skal kunne ivareta alle sine arbeidsoppgaver så godt som vi ønsker – både orkesterdrift, sommerskole, seminarer og kontakt med resten av medlemsorkestrene. Kursvirksomhet og sommerskole
Sommerskolen har vært årviss siden 1981, med unntak av 1993, da påmeldingen ble for dårlig. På 80-tallet var det Olavsskolen på Bømlo som var samlingsstedet om sommeren. I 1989 var denne skolen åsted for en nordisk sommerskole med deltakere fra 9 til 50 år, med konserter både på Stord, i Troldsalen og i Håkonshallen. Kurset ble arrangert i samarbeid mellom NSOF-Hordaland og NAMU – Nordisk amatørmusikkunion. Trolig var det erfaringen med å samordne så mange krefter som fikk sommerskolen til å splitte opp det kunstneriske og administrative ansvaret fra 1990 av. Ekteparet Hanni og Ole Bjørnsen (han satt som leder for landsstyret, hun i kretsen) hadde bl.a. hatt et enormt arbeid med søknader- ofte forgjeves-, og med kontakt med de mange involverte. Arrangementet var svært vellykket, men det er enkelt å forstå at Hanni Bjørnsen etter dette året takket nei til gjenvalg som kretsleder, etter å ha fungert som leder i fire år, som styremedlem fungerte hun enda lenger.
I Konserter og festivaler De fleste arrangementer i NSOF-regi ender opp med konsert. Konserten er målet som fungerer både som ”pisk og gulrot” som arbeidet styrer opp mot, og svært ofte er man på konserttidspunktet av et kurs kommet til et imponerende nivå. Ikke minst gjelder dette de store flotte konsertene i Grieghallen etter sommerskolene. Men også de enkelte skoleorkestrene holder konserter der de unge får vist frem hva de har lært. Ofte begrenser publikum seg til foreldre, søsken og besteforeldre, men av og til kan orkestrene ved å bli med på større fellesarrangementer få et mer tallrikt publikum. Årlig arrangeres en orkesterfestival i mai, der mange av kretsens orkestre deltar. Nå er det Bergen turnforenings orkester som står som arrangør for orkesterfestivalen, men NSOF har også flere ganger arrangert slike festivaler, av tildels betydelig størrelse. Opptakten til selve dannelsen av kretsforbundet var en slik festival, der initiativet i 1978 kom fra NSOF sentralt, og deltakerne kom fra hele landet. I 1986 var Hordaland igjen vertskap for en slik landsfestival, der 1200 deltakere var med. I 1991ble det arrangert en kretsfestival med 320 deltakere, to år senere gikk Vestlandsfestivalen av stabelen, med 400 deltakere som spilte i Grieghallen, Gunnar Sævigs sal og Troldsalen, før de avsluttet med fest på Studentsenteret en travel marshelg i 1993. Ung symfoni arranger minst to konserter i året for Bergens-publikum, i tillegg til en rekke konserter når de annethvert år drar på turné, og konfirmasjonsspillingen, der over 7000 mennesker får sjansen til å høre dem i løpet av to dager. Ung Symfoni er et veldig populært innslag på konfirmasjonsarrangementene. På vårkonsertene i Grieghallen er det ikke like lett å samle full sal. Tross iherdig innsats med reklame og markedsføring, er det vanskelig å få opp øynene til andre enn de faste støttespillerne for hvilket unikt konserttilbud Ung Symfoni representerer. Pressen er svært sjelden interessert i det vi driver med, og det virker nesten om interessen i Krinkelkroken synker jo mer vi informerer. Det er synd at et høykvalitetstilbud som disse konsertene taper i konkurransen, ikke bare med byens profesjonelle orkestertilbud, men også i forhold til andre musikkformer som Idol-konkurranser og rockearrangement. Mangfoldet i Bergens fantastisk rike musikkliv kommer i liten grad frem i pressedekningen av kultur. Når orkesteret i USA ble fotfulgt av begeistrede pressefolk og i Russland skal få spille i den nasjonale TV-kanalen, føles det unektelig underlig at det i egen by så å si blir tiet i hjel. Men for de som finner veien til Grieghallen likevel, er opplevelsen som regel upåklagelig! Et større publikum har orkesteret de senere årene hatt ved julekonsertene i kirker i distriktet, særlig når det har vært samarbeidsprosjekter med kor. Det har for eksempel fremført Puccinis Messa di Gloria sammen med Sund blandakor og Mendelssohns 4.symfoni, korsymfonien ”Lobgesang” sammen med musikklinjen ved Langhaugen videregående skole. Da ble både Skjold kirke og Bergen Domkirke fylt til siste benk. Slike samarbeidsprosjekter er viktige, både fordi det er morsomt og utviklende å gjøre noe sammen med andre aktører, og fordi det bringer nye grupper til konsertsalen, som ellers kanskje ikke ville kommet og hørt på oss. Ildsjelene Det er to aktørgrupper som er helt nødvendige i skoleorkesterarbeidet, i tillegg til de spillende medlemmer på kurs og i orkester: Instruktører og dirigenter er en selvfølgelig forutsetning for om det skal bli noe orkesterspill og for at de unge musikerne skal lære og utvikle seg. NSOF-Hordaland satser sterkt på gode og profesjonelle instruktører og dirigenter, dels fra Kulturskolen, etter hvert mer og mer fra byens profesjonelle musikerstand, særlig musikere fra Bergen Filharmoniske orkester. Det koster, men det gir også resultater. Vi kan nok si det så sterkt at de profesjonelle musikerne er hovedårsaken til den kvalitetsheving og entusiasme som har preget orkestermiljøet de senere år, og antakelig en nødvendig forutsetning for at miljøet skal opprettholdes. I forbundets første år ser det ut for at ildsjeler også fantes i den fagligmusikalske siden ved virksomheten – etter budsjettene å dømme. Hans Jacob Netland og Stephen Penny ser ut til å ha inntatt en særstilling her, men også en rekke andre krefter har gitt av sitt overskudd. De gode kreftene vi har nå brenner godt for honoraret sitt og gjør alltid en god jobb, der klokka og timeprisen ikke er det eneste strukturerende prinsipp. Kompetanse koster, men betaler seg flerfold tilbake i kompetanseheving hos ungdommene våre. Forbundet holder iallfall administrasjonskostnadene på et absolutt lavmål, og prioriterer faglig aktivitet i budsjettene. Den andre aktørgruppen som er helt nødvendig, er foreldrene. Foreldrene driver hele forbundet – og slik amatører flest gjør for sine hjertesaker – med utgifter heller enn med inntekter. De frivillige ildsjelene er kulturlivets grunnfjell. Så også i skoleorkesterforbundet, der en lang rekke foreldre på ulike nivå har gjort en uvurderlig innsats gjennom de siste 25 årene. Enten det dreier seg om søknadsskriving, paukebæring, bollebaking eller etablering og vedlikehold av nettsiden (sjekk den! www.nsofhordaland.no), ligger det mange timer og mye kjærlighet bak den innsatsen som har vært gjort og som stadig gjøres. Det fører for langt å nevne alle som har stilt opp, men listen over kretsledere ser iallfall slik ut: Interimsperioden 1979-80: Marit Hamre 1980-83: Inger Gillow 1984-85: Bjarne Mettenes 1986-1989: Hanni Bjørnsen 1990-91 og 1993-94: Olav Øgaard 1991-92: Paul van Veen 1994-96: Sigurd Arne Arnesen 1997-2001: Laila Alsaker 2002-03: Inger Elisabeth Haavet Fra 2004: Magne Åsnes. De alle være takket ! Quo Vadis, NSOF? NSOF-Hordaland har nådd voksen alder, og om det hadde dreid seg om medlemskap i Ung symfoni, ville faktisk aldersgrensen være nådd. Men det er liten grunn til at forbundet skal falle for aldersgrensen. I jubileumsåret er rekrutteringen god, sommerskolen er mer populær enn det er plass til på Halsnøy, Ung Symfoni jobber intenst fram mot TV-lansering i St.Petersburg neste år, det spilles og spilles og kvaliteten er stigende. Er det så ingen skjær i sjøen? Skjærene finnes. Ett av dem heter ”Offentlig fattigdom”, og det ligger ved siden av et annet som kan benevnes ”Pris- og lønnsspiralen”. Et annet kan vi kanskje kalle ”Travelheten i det moderne liv”, et skjær som ser ut til å vokse, og som ligger nær inntil ”Dugnadsåndens forvitring” – om vi skal tro forskerne på frivillighet og organisasjonsliv. Ifølge dem er vår type organisasjon knapt liv laga. Det er brukerinitierte ad hoc-prosjekter som er in – slike som popper spontant opp, og forsvinner igjen når man har gjort det man hadde lyst til å gjøre. Tradisjonelle organisasjoner med styrer og protokoller, årsmøter, regnskap og kontinuitet i faste former er ut, utrendy, på vei til historiens søppelplass. Sier de. Folk gidder ikke ta ansvar mer, gidder ikke sitte på kjedelige møter, de vil bare gjøre aktiviteten sin, for eksempel spille (rock). Vi som har vært med på orkesterarbeidet en stund, vet at denne ”trenden” er en modell som ikke lar seg tilpasse den aktiviteten vi jobber med, orkesterspill. For det første kreves kunnskap og kompetanse for å få et orkester til å låte. Orkestermedlemmene må kunne spille, og det er ikke lært på fem minutter. Nitidig øving over lang tid under kyndig veiledning må til. Gjennom dette trofaste, av og til veldig kjedelige, øvingsarbeidet bygges det kompetanse og forståelse for hva musikk er og hvilke muligheter musikken gir – for ikke å snakke om hvilke gleder det gir når man endelig mestrer etter lang tids strev. Kompetanse kan ikke bare poppe opp. Men når kompetansen er ervervet, gir den liv og kreativitet og synergier til så mange av livets sammenhenger. I et samfunn der overflatisk forbruk av musikk går over alle grenser, er spillekompetanse, lyttekompetanse, ”musikalsk dybdeboring” noe som gir en annen opplevelse av musikken og livet, og kan bidra til å holde ut og holde nede ”travelheten i det moderne liv”. Men det tar tid og krever kontinuitet. Og skal man få kontinuitet og utvikling, trenges det organisering – et organ som kan videreføre oppnådde resultater, som kan holde sammen de mange aktører, som kan forvalte nettverkskunnskap, ressurser og kompetanse slik at resultater og nye prosjekter kan bygges videre. Kvalitetskravene innen den klassiske musikken er skyhøye, og for de av våre medlemmer som sikter mot en musikerkarriere, er treningen de får i skoleorkestre, på kurs og i symfonisk og kammermusikalsk samspill av stor betydning. Men også de som kanskje kommer til å bekle plasser i de mange amatørorkestrene som finnes, trenger den trening og erfaring som årene i skoleorkestrene gir. Og samspillserfaringen er en ”lære for livet” som både individene og samfunnet trenger. Og skal de unge få denne læren for livet, må foreldrene, musikklærerne, kulturskolen, det profesjonelle musikklivet, kommune, fylke, stat og sponsorer også spille sammen. Kanskje er de økonomiske utfordringene de tøffeste – det meste kan jo kjøpes for penger, og vi har ikke altfor mye av dem, selv om budsjettet i kretsen nærmer seg to millioner. Alt kan likevel ikke kjøpes, og ildsjelene og hjelperne deres er også helt nødvendige instrumenter om det skal bli noe samspill. Barna og de unge skal ha instruksjon, de skal ha instrumenter, de skal fraktes dit det spilles, de skal oppdras og oppmuntres. Her er vi som foreldre veldig viktige. Skal de oppgavene NSOF tar på seg være mulige å gjennomføre, trenger vi foreldre som ikke bare er villige til å ta seg av egne barn, men som også vil hjelpe andres unger. Det er et arbeid som gir flerfold tilbake. Det er et privilegium å arbeide med musikalske barn og ungdommer. Trendy eller utrendy – NSOF-Hordaland trenges og trenger dere alle. Inger Elisabet Haavet |
Det
er et generelt fenomen når det gjelder barn og unges fritidsbruksmønster at
det gjerne inntreffer en kriseperiode i 13-14-årsalderen mht organiserte
aktiviteter. De yngre skolebarna har som regel lyst til å være med på det
meste, når de kommer i puberteten blir det bare de feltene der interessen
er sterkest som blir videreført. I musikken kommer barna ofte til et punkt
der de må satse mer for at de skal utvikle seg videre og fortsatt ha det
morsomt. Det er ikke lenger like morsomt å spille barnesanger og småstykker
på fiolinen. Også skoleorkestrene merker denne tendensen, og det kan være en
utfordring å holde på medlemmene når de nærmer seg dette kritiske
14-årspunktet. Tenåringene er verdifulle for orkesteret både som eksempler
for de yngre og for å heve klangen og kvaliteten på musikken. Men er det
ikke utfordrende og morsomt nok, er som regel ikke lagåndsappeller nok til å
holde dem på medlemslisten. Det ble en av de første oppgavene for det nye
kretsforbundet å finne løsninger som kunne bidra til at de unge fortsatte å
spille og kom seg gjennom de årene som var nødvendige for å kunne utvikle
musikkgleden til et høyere nivå som kunne gi grunnlag for livslang
spilleglede. Hele opplæringsvirksomheten til NSOF har dette som siktemål,
både seminarer og sommerskole skal utvikle de unge musikerne så de ønsker å
spille videre i orkester og utvikle ferdighetene sine. Mellom seminarene og
kursene ønsket forbundet også å etablere et miljø som kunne holde gruppene
sammen og sørge for en mer kontinuerlig ferdighetsutvikling. Kretsorkester
som et ekstratilbud til de viderekomne ble en slik løsning, og Vestnorsk
skoleorkester så dagens lys allerede i 1981. Medlemmene ble tatt opp etter
prøvespill, og fikk større konserter og etter hvert utenlandsturer å strekke
seg mot. Med et orkester som øvet annenhver lørdag ble det dannet en
kontinuitetsramme for vennskap og lagånd som hjalp både på den musikalske og
den sosiale utvikling. 
Fra
et ”kammermusikalsk” medlemstall på 25 det første året økte det snart mot
symfoniske høyder. 68 medlemmer kunne reise på turné til Oslo og Danmark i
1983. Tre år senere hadde orkesteret endret navn til Hordaland
Ungdomssymfoniorkester (HUSO) og feiret femårsjubileum med pianist og kanon
både i Grieghallen og England: Anne Nitter Sandvik var solist i Beethovens
tredje klaverkonsert, og kanonen hørte med i Tsjaikovskijs 1812-ouvertyre –
et program en ung jubilant verdig. Året etter kom nye store utfordringer, da
HUSO ble invitert til å spille på den internasjonale ISME-festivalen for
musikklærere i Østerrike. Slike eksesser koster penger, og før jul måtte
orkesteret sette i gang et stort lotteri for å dekke opp. Samtidig fikk
arbeidsutvalget i stand en avtale med Hordaland fylkeskommune om gratis leie
av øvingslokaler og paukelager på Bergen Maritime skole – som fremdeles er
øvingssted for Ung Symfoni som orkesteret heter nå. Våren 1989 var en travel
tid for HUSO. Da hadde orkesteret den store ære å være representert på
Festspillenes program med en konsert i Grieghallen. Samme år deltok de som
støtte og inspirasjon ved 10 års jubileumsseminar for alle orkestrene i
kretsen, og deltok på den store orkesterfestivalen som ble arrangert samme
vår – den samlet 1200 unge musikere fra hele landet.
Kursvirksomheten danner ryggraden i virksomheten til NSOF-Hordaland. Også
økonomisk er kursvirksomheten viktig, siden en viktig del av den offentlige
støtten til musikkvirksomhet kommer gjennom voksenopplæringsmidler
administrert av de lokale musikkråd. Helt fra starten har kretsen holdt
seminarer høst og/eller vår og et intensivt ukes kurs om sommeren. Vår- og
høstseminarene har vært holdt som helgesamlinger på skoler i distriktet, og
har hatt instruktører dels fra kulturskolen, dels fra det profesjonelle
musikklivet. I begynnelsen var det mange skoleorkestre i Hordaland, og
derfor stort rekrutteringsgrunnlag til seminarene – opp mot 200
kursdeltakere på det meste, fordelt på fire orkestre i Fyllingsdalen
november 1983. De første årene var skoleorkestrene vertskap, med hjelp og
støtte fra kretsstyret. På 1990-og 2000-tallet har kretsstyret i større grad
tatt ansvar for kursene selv. Siden 2004 har orkesterseminarene gått over i
en noe annen form, i og med at ungdomssymfoniorkestret HUSO er blitt
etablert som et fast tilbud med helgesamlinger for de som tidligere var
målgruppe for kretsseminarene. Det er ennå ikke avgjort om kretsseminarenes
dager er talte, men en god del av det tilbudet HUSO nå gir er det samme, men
på en mer kontinuerlig basis. Kretsseminarene/HUSO er ofte første møte med
kretsens orkestertilbud for skoleorkestermedlemmer og kulturskoleelever, og
ofte blir de bitt av basillen og kommer igjen på sommerskolen og etter hvert
i Ung Symfoni.
Siden
1994 har Sunnhordland Folkehøgskule på Halsnøy vært vertskap for
sommerskolen, og kurset har stadig stigende popularitet. ”Taket” for
innkvartering på 120 mennesker har vært løftet de siste årene, og vi lurer
på om vi må skaffe et sirkustelt neste år, for å få med alle som ønsker å
spille i orkester på Halsnøy. Det er et stort løft å arrangere sommerskolen,
både praktisk og økonomisk – et løft som langt fra begrenser seg til den
intense uka kurset varer. Halsnøy-kurset er nå landets største sommerkurs
arrangert av noen kretsorganisasjon, og er så populært at både østlendinger
og trøndere melder seg på, i tillegg til en stadig økende søkning også fra
Vestlandet. En viktig grunn til at kurset er populært – og dyrt og krevende
å arrangere – er at vi tilbyr profesjonelle instruktører på alle
instrumenter, også i blåserrekken. Instruktørene kommer som regel fra Bergen
Filharmoniske Orkester. Dyktige instruktører, sammen med dirigenter i
mesterklassen, og ikke minst et godt og trygt miljø på en fantastisk
beliggende folkehøyskole gjør at ungdommene ofte kommer igjen og igjen, og
har første uken i august klarbooket i kalenderen hvert år. Sommerskolen
avsluttes med en stor konsert i Grieghallen der foreldre og venner, turister
og sponsorer får anledning til å høre hvordan en 130 stemmers kakofoni i
løpet av en uke på magisk vis har blitt til velklingende symfoni- og
kammerorkestre med et repertoar like vanskelig som det som spilles i
harmonien – og ofte nesten like velklingende. År etter år blir barna og
lederne møtt av foreldre som med stjerner i øynene gir uttrykk for at de
ikke hadde trodd det kunne være mulig å oppnå noe slikt på en uke. Magien
ligger i samspillet – på alle nivå.
tillegg til helgeseminarer og sommerkurs , har NSOF-Hordaland også hatt
andre kurstilbud til sine medlemmer. I 1982 og 1983 ble det holdt
klassetimer i fiolinspill med Per Gisle Haagenrud og Lars Erik ter Jung som
instruktører. I 1986 ble det etablert et spilleferdighetsmerke med
tilhørende kursvirksomhet som holdt på i en del år. Fra 1994 ble ungdommen
også invitert på dirigentkurs, satt i gang av en av de virkelig langvarige
ildsjeler, Bønes-dirigent og musikklærer Hans Jakob Netland. Dette ble
arrangert i tilknytning til Halsnøykurset, en uke før resten av hordene
ankom øya. Det var arrangert i to moduler, den første i 1994,
påbyggingskurset året etter. Maestro med dirigentpinnen var Helge Haukås,
mens Hans Jakob tok seg av teoriundervisning. (Se egen rapport fra to av
deltakerne, Mads og Anne.)