Hovedsponsor
Ung Symfoni:
Hovedsponsor Sommerskolen:
|
Med Kjell-San til Japan "Å reise til Japan på turne med studentøkonomi skal jo
være umulig, men med Ung Symfoni går alt an! En velorganisert og variert tur
har vi fått- og jeg er sikker på at det har blitt en opplevelse for livet
for de som har vært med. Vi har opplevd en utrolig spennende kultur, som er
veldig eksotisk for oss. Men ikke minst så har orkesteret hatt en veldig god
mulighet til å forbedre seg, og resultatet snakker for seg selv! Tusen takk
for at jeg fikk være med på denne fantastiske turen!" (Simen trombone)
Jeg sitter på et enkelt, men hyggelig hotell på Gardermoen og skal prøve å oppsummere inntrykkene fra Japanturen med Ung Symfoni. Klokken er 7 om morgenen, det er ikke mange timene siden vi landet og hele symfonien sover etter en lang flyreise gjennom mange tidssoner. Spisesalen er nesten tom og utenfor ligger fortsatt de siste grå snøfonnene. Påsken er på retur og våren ligger klar her hjemme. Men Ung Symfoni tok den på forskudd i år med en god uke med japanske kirsebærtrær i full blomst! Tro hvor mange bilder av blomstrende kirsebærtrær som er med hjem i digitalkameraene til denne gjengen på 90 personer? Kirsebærblomster i nærbilde, store skoger av kirsebærtrær, templer med sprettak gjennom blomsterslør, vårfestende japanere under blomstrende trær – motivene var mangfoldige og fantes overalt. Men det var ikke Hagelaget som var på tur. Det var en stor gjeng flotte unge musikere i ferd med å ta skrittet fra fritidsaktivitet i ungdomsorkester til profesjonelt musikerliv. Unge "planter" som har hatt god grobunn for sin musikalske vekst i Ung Symfoni. Noen har vokst lenge og langt, noen er nye spirer med godt rotfeste i kulturskolene. Og så dirigent Kjell Seim – Kjell-San – hardfør og sterk etter oppveksten midt på Hardangervidda og med Geirr Tveitts hardingtonar og stevene de bygger på under huden. Med intro på japansk tale og ekte hardingesteving tok han japanerne med storm og bandt tråder fra epleblomstring i Hardanger til kirsebærblomstring i Japan. En bedre gartner for unge orkestertalenter har vi knapt i Norge i dag – "verdens beste dirigent" mener spirene – som iallfall har ett ord felles i sine karakteristikker av turen: FANTASTISK!!! Japan ligger på den andre siden av jorda og det var langt
å reise. Vi reiste i tre puljer, noen måtte vente litt på diverse
flyplasser, og døgnet var nesten gått før vi satte bena på japansk jord. Men
reisetiden har også sin verdi, den ble brukt til sammensveisende aktiviteter
og spent forventning, spising – og litegranne søvn. Da vi kom fram ble vi
møtt av reiseledere fra selskapet Tumlare som var spesialister på reiser
mellom Japan og Skandinavia. Allerede i bussen følte vi oss mottatt som
grever: i tre VIP-busser med prismelysekroner i taket og forseggjorte
plysjgardiner ble vi kjørt til hotellet i Tokyo – New Otani hotel. Det var
ikke akkurat vanlig norsk vandrerhjemsstandard! Tre fløyer omkranset en
japansk hage med fossefall, danderte trær og romantiske gangstier.
Midtfløyen hadde 40 etasjer og bygget huset en rekke restauranter, butikker
og heiser – som det ikke gjorde noe om vi ikke fant fram til, for det sto
alltid en vennlig japaner klar for å geleide oss dit vi skulle.
Først skulle vi lempe koffertene inn på våre deilige velutstyrte rom, men så var alle snarest beordret ned i bankettsalen for å begynne å øve med Kjell-San under lysekroner i atskillig mer gedigne utgaver enn de i bussen. Luksusen til tross – det var dette vi var her for. Og øvingen var nødvendig, noe av repertoaret var helt nytt for orkesteret og skulle spilles på konsert neste dag. Andre ting var terpet på gjennom nesten to år, men trengte sammenspilling – den svære Sibelius’ andre symfoni skled ikke akkurat av seg selv. Her nyttet det ikke å skylde på jet-lag – det var bare å øve! En uke med intens spilling og fire konserter i gedigne saler lå foran de unge norske kulturambassadører. Og disiplin har de – når det trengs. Så spiste vi middag og stupte til køys. Dag 2 begynte med en drøm av en frokost før vi ble busset
ut i forstaden Saitama der vi skulle ha vår første konsert i Plaza West
Sakura Hall. Underveis ble vi guidet og fortalt om den japanske våren og
kirsebærblomstringen som er så sentral i japansk kultur at skoleåret
begynner med den og alle klassebilder tas under blomstrende kirsebær. Vi var
kommet akkurat i tide til blomstringen og guiden fortalte hvordan nyhetene
meldte kirsebærtilstanden rundt i landet som man i Norge melder været. Ute
var det iskaldt denne dagen, men sol. Og i løpet av uka skulle både varmen
og blomstringen komme bare mer og mer.
Konsertsalen var ikke av de aller største, men ny og fin med god akustikk. Her skulle orkesteret øve hele formiddagen og holde konsert om kvelden sammen med Rio Yamase, en japansk fiolinist som hadde lagt sin elsk på norsk hardingfele! Sammen med vår egen solist Sonoko Miriam Shimano Welde skulle det bli en riktig norsk-japansk kulturutveksling i konsertsalen denne dagen. Det ble en mildt sagt eksotisk opplevelse med Yamase i rød ballkjole og hardingfele som spilte, trampet takten og holdt konsertforedrag mellom stykkene om den norske hardingfela. Hun oppfordret også publikum til å stille spørsmål – så her ble det anledning til å fortelle både om hvor mange måneder av året vi fyrte med ved og om når det var leggetid når sola skinte døgnet rundt. Etter pausen ble Kjells innøvde presentasjon av Hardingtonar på japansk mottatt med stor begeistring, Sonokos vakre tolkning av Chaussons Poeme gjorde publikum myk i blikket og da orkesteret kvitterte for applausen med kjente toner fra tegnefilmstudio Ghibli var dagen og opplevelsen fullendt både for orkester og publikum. Da gjorde det ikke så mye at isvinden møtte oss i døra på vei ut – det skulle bli likar i måra! Ny busstur, ny forstad, nytt bydelssenter med konsertsal
for ca 400 personer neste dag. Kanskje ble dette turneens tyngste dag.
Tredje dagen på rad med intens øving og kort natt begynte å merkes hos noen,
og salen var varm. Enkelte duppet litt og kom kanskje ikke helt rett inn
alle steder i Sibelius. Kjell-San slet tappert og konserten ble bra den. Bra
med folk var det og, og applausen fin. Men noen var nok glade for at neste
dag kom til å være øvingsfri. Noen hadde spist sushi lenge og vel kvelden
før og stått opp klokken fem for å besøke fiskemarkedet i Tokyo – verdens
største. Japanske hurtigmatvaner begynte nå å bli kjent for oss, og mens
noen hadde kastet seg over lunch- og dinner-boksene som de spennende
forundringspakkene de var, var det andre som kanskje ikke tok til seg all
den næringen de burde før en konsert, og som måtte jakte på Seven-Eleven i
hotellets nærhet når vi var vel tilbake.
Dag 4-5: Japansk rundtur Guidene var stresset. 90 norske individualister skulle ut
og reise med ShinKanzen, Japans lyntog, og der skulle av-og påstigning skje
på sekunder! Erfaringen med lasting og lossing av busser ga visst grunn til
bekymring. Vennlig, men bestemt ble det tydelig presisert at her fikk man
innordne seg, ta med minimalt med bagasje og komme seg raskt på og av.
Nervene kom i helspenn hos flere enn Tumlares representanter - særlig hos de
med gjennomsnittsalder rundt 50. Men først skulle vi besøke Japans nasjonalhelligdom Meiji Jungu Shrine og Assakusa Kannon-tempelet med tilhørende shoppingarkade. Det gamle Japan sto for tur. Meiji var et yndet sted for bryllupsseremonier, og vi var så heldige å få se flere bryllupsopptog. Stedet var relativt nytt og et symbolsk samlested for alle Japans provinser med et Shinto-tempel og en tempelplass der folk kunne hedre keiseren og henge sine ønsker på grenene av gamle kamfertrær som ble sagt å være bolig for mange ånder siden de kunne bli så gamle. Japanernes forkjærlighet for trær begynte vi å få en anelse om, og her var trær fra hele Japan samlet og plantet som symbol på nasjonal enhet. En enorm tromme varslet når diverse seremonier skulle begynne. Vår egen Gran Cassa ble lilleputt i sammenlikning! Assakusatempelet og tempelplassen ble voktet av gudene for vind og torden, som sto fryktingydende ved inngangsportalen. Innenfor åndet folk inn hellig røyk fra et ildsted før de bega seg inn i tempelet der en liten gullgudinne sto skjult bak et forheng og hittil ikke var blitt beskuet av noen med synet i behold – før de strømmet ut i shoppingarkaden der spesialiteten var søtsaker laget av røde bønner. Kirsebærene blomstret – både på ekte og kunstige trær. Og NESTEN alle var tilbake ved bussene i tide. Guidene hadde beregnet god tid for å få oss til jernbanestasjonen, og siden trafikken var litt mindre korkete enn de fryktet, var vi på plass i god tid før toget skulle gå – og faktisk ville vi ha tre minutter på å komme oss på toget her siden Tokyo var endestasjon. "Oppskremt" som vi var gikk det kjapt og greit – selv lunsjboksene kom på plass i god tid. To timer tok den 60 mil lange turen til Osaka, underveis så vi sirlige tebusker i lange rader og det hellige fjell Fuji innhyllet i tåke – det var visst helt normalt. Om vi hadde somlet litt for å komme på toget, var vi desto raskere til å sprette av, for her skulle toget videre. Jammen gikk det også fint! Guidene begynte å slappe litt mer av – riktignok var disse nordmennene ikke helt strømlinjet, men de kunne når de ville! Hotell New Otani i Osaka var litt mindre men minst like fint. Det lå rett ved elven og med utsikt til både kirsebæralleer langs elvebredden, Osaka slott like ovenfor og en fantastisk skyline av skyskrapere bakom. På toppen av en av dem var verdens høyeste pariserhjul og det skulle ikke forlates uprøvd! Mac Donalds-restauranten like bak hotellet ble også prøvd av noen med dempet begeistring for rå fisk og tanggele – og de hadde visst verdens beste burgere. Konserten i Osaka skulle være i fantastiske IZUMI HALL.
Den lå rett ved siden av hotellet og alle fikk VIP-kort for å kunne ferdes
inn og ut. Det var en fryd å øve der og folk hadde hvilt ut i senger, spa og
pariserhjul. Moro var det også å kompe og kore Aleksander Rybak – litt vår
fortsatt – og orkesteret tok det sporty at han endret partituret ca 140
ganger underveis. Svingte gjorde det, og på konserten fikk han jammen
japanerne til å kore og klappe med også. Sonoko spilte som en gudinne i sin
vakre hvite kjole og Sibelius satt som et skudd! Full sal, stor applaus, to
ekstranumre! Vi var på stigende kurve, og tre japanerinner fikk sitt livs
opplevelse da Arthur tok dem med på rommet til Aleksander etter konserten.
Bukking og smiling i vilden sky.
Tumlare hadde planlagt godt, selv om det innebar at vi begynte dagene tidlig. Langfredag skulle vi rekke å se både Gulltemplet med tilhørende skogpark og Ryoanjitempelet i Kyoto før lunsj. Disiplinen hadde begynt å bre seg i ungsymfonistenes rekker, så vi rakk det fint før vi stilte pent opp på perrongen i Kyoto for å ta lyntoget tilbake til Tokyo – fulle av souvenirer og inntrykk fra vakre tempelbygninger, hellige vannkilder og blomstrende kirsebærtrær. Kyoto var en vakker by og absolutt et besøk verd, selv om det skjedde på japansk turistvis – i hurtigtogsfart. Tenk om klimaforhandlingene hadde vært like effektive som våre japanske reiseledere.. Vi kom tilbake til Tokyo ved arbeidstidens slutt da det strømmet japanere ut av skyskraperne, alle i svart dress og slips eller tilsvarende drakt. De som ikke var utmattet eller blakk etter rundturen dro på enda mer shopping, og klarte seg godt i mengden – vi gamle var imponert over dem og begynte å slappe litt av, vandret i den japanske hagen eller dro på shopping vi og. Konsertsuksess, fremkallelser og festmiddag
Kanskje unødvendig å nevne at avslutningsfesten som foregikk på tradisjonelt japansk vis samme kveld også ble en lykkestund på jord for Ung Symfoni? Stor takk ble uttrykt fra og til Tumlare, fra og til Kjell, og fra og til Magne-San. Noen orket også karaoke etterpå – men Kjell forsov seg og måtte hentes da bussen gikk neste morgen…men bare han san ! Jeg takker for meg etter min femte tur med ung symfoni – alle flotte og spesielle, det er en opplevelse å reise med et så flott orkester og så fine ungdommer. Jeg gjør ellers Kristian bass sine ord til mine: "Tusen takk! Til alle! Og ikke minst til Rieber og Kjell, fantastiske ledere som jobber som gale i kulissene, spesielt Magne. Uten dere ville dette vært umulig Dette er uten sammenligning den sprøeste og mest minnerike opplevelsen jeg har vært med på. Arigato Gozaimasu!" DOMO ARIGATO GOZAIMASU også fra Elisabeth Haavet Vi har laget et hefte fra turen. Det finner du her i PDF format. |
Siste konsert skulle være i selveste Tokyo City Opera
Hall, som var enda strengere enn i Osaka, og det ble delt ut klistremerker
med Backstage Staff på til alle og gitt klar beskjed om at mat, drikke og
annet rot var forbudt i sal og scene. Så var da salen også verdt respekt og
orden – med tak i pyramideform, lekkert interiør og en akustikk for guder.
Her var stigningskurven bratt – og da salen klokken ett ble fylt med minst
1200 japanere og etpar europeere, ble det full klaff for Rybak-San med sin
Coldplay- sang med fullt kor og orkester samt Sæterjentens søndag i Ole
Bull-stil, Kjell Maestro-San med livlig japansk tale, norsk steving og
kjellsk fekting og ikke minst Sonoko Miriam som overgikk seg selv og måtte
skrive autografer i foajeen etterpå. En fantastisk opplevelse. Publikum
klappet og bravoet, Kjell måtte fram igjen og igjen. Og igjen. Og igjen.
Ingeborg sang blåbærli-sangen, Ghibli-medleyen ble spilt til stor jubel, men
publikum ga seg ikke. Ikke Kjell heller. Tre av Hardingtonane måtte frem
igjen - fem ekstranumre og ti fremkallelser – det var mer enn selv KjellSan
hadde opplevd noen gang. Storskrytarstevet til Tveitt smalt i veggene og det
ellers forsiktige japanske publikum var minst like fornøyd som oss norske
hardingtoneelskere.